VM. Hurra.

Åh, VM. Kjenner at det er litt pinlig når jeg er like entusiastisk som en middels gråstein, når alle andre løper rundt iført norske flagg, kubjeller og grankvister, rir på reinsdyr til Holmenkollen og danser halling hver gang noen tar medalje. Nesten iallefall.

Jeg velger å skylde på mine koreanske gener. Det er ikke det at jeg ikke LIKER at nordmennene tar medalje altså, men av og til kjenner jeg at jeg er litt for.. gul.
Jeg hopper liksom ikke rundt med gåsehud når Northug nærmer seg målstreken, og jeg går ikke rundt i en halvtimes tid etterpå og synger på egenkomponerte sanger som omhandler nordmenn og gullmedaljer. Kremt.

Kjenner at NOEN (les: Mats) er litt mer ivrige enn andre; NRK står på døgnet rundt, terskelen for å "snakke for mye" har blitt senket med minst 16 hakk og uskyldige spørsmål om fargevalg på spisebord og -stoler blir møtt med lett knurring fra den andre enden av sofaen..
(Riktignok klarte jeg å klore meg til noen minutter med oppmerksomhet da jeg snakket om dette spisebordet med innebygget biljardbord.)

I mangel på oppmerksomhet/noe annet å gjøre (se bort i fra at jeg burde lest bedøk, skiftet sengetøy eller gjort noe fornuftig sånn generelt), har jeg nå laget disse kakediagrammene for å illustrere forskjellen på oppmerksomhet før og under VM.

FØR VM:















DENNE UKEN:
















Det er ikke det at jeg er oppmerksomhetssyk altså. Neida.
Har riktignok vurdert å skaffe meg koreansk statsborgerskap, starte mitt eget skilandslag og melde meg på som Sør-Koreansk deltager neste gang. Neida. Joda.

Uansett. Nå skal jeg spise mer sursild og kanskje ta en liten dans foran tv-skjermen. Etterpå skal vi visst se på noe medaljegreier et sted, bør vel finne fram bunaden hanboken før vi drar. Woop woop.