Mirakel er i hus! Etter intens tigging, forsøk på bambiøyne (ikke så lett når koreanske gener gjør at man har sånne øyne som ingen helt vet om er åpne eller lukket), og en bitteliten hvit løgn om at Johan og Ida var tilbake i romjula, fikk jeg tillatelse av Mats til å låne en pelsdott i noen uker. Jippi!
Mirakel er en katt forresten. Så vidt jeg husker. Etter at hun kom sånn i fire-tiden i går, har hun vel generelt tilbrakt 99% av tiden inne i skohylla i garderobeskapet vårt.
En smule frekt, egentlig. Når man bare skal være på besøk i et par uker, kan man jo i det minste late som man eksisterer. Sånn på dagtid også, mener jeg.
På nattestider er hun nemlig VELDIG til stede, med mjaue-konserter, hopping i senga, klatring på hoder, puppetafsing og generell utagerende oppførsel. Grr.
Det positive er at jeg kan droppe vekkerklokke de neste ukene, Mirakel vekker nemlig vertskapet når hun er frokost-sulten.
Vekking = sitte på nattbordet og mjaue helt til noen sleper seg ut på kjøkkenet for å finne fram mat. Noen er da meg, om noen skulle være i tvil.. Ingenting er som lukten av boksemat ti over halv seks om morgenen. Oh joy.
Jaja. Vi blir vel venner tilslutt, sånn et par timer før hun skal hentes eller noe.
Istad dristet hun seg faktisk til å legge seg i sofaen (!), og vi fikk til og med lov til å KLAPPE på henne!! Riktignok forsvant hun etter ca 8 sekunder, men vi skriver ny rekord her altså.
Her ligger hun og ser på Jul i Ullared:
Ikke rart hun stakk, egentlig. Flauere program skal man lete lenge etter.
Uansett. Nok ræl for i dag merker jeg. Over og ut.
PS: She´s back! Riktignok så langt unna man kan komme i sofaen, men hei. Nå snakker vi!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar